Hvalskytteren

Hvalskytter Elling Nilsen (1913-1976) fra Saltnes har vært modell for kunstner Roald Tellnes sin skulptur «Hvalskytteren». Elling Nilsen startet som matros som 16-åring og var skipsfører og hvalskytter i Sørishavet i Antarktis fram til 1966. Omtrent 120 personer fra Saltnes i Råde er registrert som hvalskyttere/hvalfangere.

Om kunstneren Roald Tellnes

Roald J. Tellnes har etter endt utdanning vært bosatt i Karmøy kommune. Han er medlem i Norske grafikere (Oslo) og Bildende kunstneres forening (Rogaland). Han arbeider hovedsakelig med grafikk og skulptur, men bruker også andre kunstneriske teknikker. Han lærte broncestøping i København hos Leif Jensen og grafiske teknikker av Inge Rotevatn, Michael Rothenstein og Anthony Benjamin. Hans uttrykksform er høyst personlig. Han bruker i grafikken en sjelden og spesiell teknikk, materialtrykk der metallbiter, netting, plast og andre gjenstander brukes som bunnmateriale. Hver enkelt bit farges inn separat og trykkes under stort press. Dermed gis det en ny dimensjon til fargegrafikken. Tellnes har holdt separatutstillinger i mange land i Europa, men også i USA, Kina og Japan. På Statens Høstutstilling og på Vestlandsutstillingen har han deltatt både med grafikk og skulptur. Tellnes er innkjøpt til kunstsamlinger og institusjoner i USA, Europa og Japan. I Haganesparken på Sotra kan du se noen av hans skulpturer, blant annet ”Fiskarbonden” og ”Dei sju muligheter”.

Mer om kunstneren Roald Tellnes: https://www.tellnes.no

Om hvalskytter Elling Nilsen fra Saltnes

Elling Nilsen (1913-1976) reiste til sjøs som matros allerede som 16-åring. Han ble senere skipsfører og hvalskytter og var tilknyttet det store hvalkokeriet «Abraham Larsen» og Sandefjord-rederiet Thor Dahl, med operativt område i Sørishavet. Flere sesonger var han av de skytterne med best resultat. Han skjøt totalt 4000 hval og hans toppsesong var i 1959. Han avsluttet sin karriere i 1966.

Elling Nilsen var krigsseiler i den engelske marinen under 2. verdenskrig og deltok blant annet på minesveiper i Middelhavet. For sin innsats under krigen ble han tildelt Krigsmedaljen i 1944 og Haakon VII 70-årsmedalje (www.krigsseilerregisteret.no) av Haakon VII, statsminister Nygaardsvold og utenriksminister Oscar Torp.

Elling hadde to eldre brødre, Martin og Arnt Nilsen, som også var hvalskyttere og krigsseilere.

Om hvalfangst og hvalskyttere

Svend Foyns oppfinnelse av harpunen førte til at Norge ble en ledende hvalfangstnasjon. Store mengder bardehval på Finnmarkskysten og nytt fangstvåpen var det som fikk i gang hvalfangsten i 1880-årene. Tønsberg og Sandefjord er byene vi først og fremst tenker på som hvalfangerbyene her i landet. Men, kort vei over Oslofjorden førte til at det ble rekruttert mange hvalfangere og hvalskyttere fra Østfold også, spesielt da fra Saltnes, Lervik og Engelsviken, som var tettsteder med god båtforbindelse med Vestfold. Hvalfangere fra lokalområdet ble kalt «onsinger» fordi Onsøy var den kommunen med høyeste antall personer i hvalfangsten. Mange av «onsingene» var hvalskyttere og hadde nøkkelposisjoner om bord. Flere av dem var ansatt i utenlandske selskaper og hvalfangere bosatte seg i mange sentrale havner nær Sørishavet der det nå finnes etterkommere fra lokale hvalfangstmenn.

Fra 1880 –årene og framover foregikk hvalfangsten vesentlig på norskekysten. De lokale fiskerne godtok ikke utryddelsen av hvalen da dette tok fra dem næringsgrunnlaget, og hvalfangsten flyttet derfor vestover etter at det ble nedlagt forbud mot fangst langs norskekysten i 1904. Noen år foregikk hvalfangsten rundt Færøyene, Island og videre vestover til Amerika. En ekspedisjon til Sørishavet fant imidlertid store mengder bardehval og fra ca 1920 ble det startet opp med hvalfangst i stor skala i Antarktis.

Virksomheten økte, det ble etablert store «kokerier» som kunne heise inn og bearbeide hvalen direkte, til havs. Ett kokeri kunne betjene opptil 10 hvalbåter. Samtidig kom det nye metoder for å kunne herde hvalolje til hardt fett. Herdet fett kunne igjen benyttes i såpe, margarin og sprengstoff. Stormaktene hadde stort behov for sprengstoff og hvalolje var derfor særdeles ettertraktet og verdifull. Denofa i Fredrikstad ble etablert i 1912 og fabrikken foredlet hvalolje til herdet fett.

Hvalfangsten foregikk som regel slik at båten lå i ro og ventet på at hvalen skulle komme på skuddhold, eller at båten manøvrerte seg slik at den lå der de ventet hvalen skulle dukke opp igjen. Hvert år måtte alle hvalskyttere gjennomgå kurs der skyting og avliving ble gjennomgått for at hvalen skulle få en mest mulig skånsom død. Det var obligatorisk med skyteprøve, både med harpunkanon og rifle.

I toppåret 1937/38 ble det fanget 46 000 hval. Oljeproduksjonen var dette året 3,3 millioner fat. I 1967/68 deltok det siste norske hvalkokeriet, «Kosmos IV» (eid av Anders Jahre), i Antarktis.

Så mange som 10 000 nordmenn var på hvalfangst i de mest aktive årene. Det var en tøff og farlig jobb.  I perioden 1903-23 døde 2 000 hvalfangere i Antarktis. Det var lange arbeidsdager, mer enn 70 timer pr arbeidsuke og fysisk tungt arbeid. Lønna var avhengig av hvor mye hval det ble fanget og hvilke arbeidsoppgaver de ansatte hadde. En god skytter tjente som regel bra, men han var også avhengig av fangstresultatet og dette kunne variere fra sesong til sesong.

Sesongen var fra oktober til mai, ca et halvt år ute om gangen. Turen fram og tilbake til fangstfeltet tok ca 3 uker. Under krigen var mange ute i mer enn 5 år, da det var for risikabelt å krysse krigssonen. Flere av hvalfangerne deltok som krigsseilere med de påkjenningene det medførte.

Folk fra Saltnes var vesentlig ansatt på hvalbåtene, ikke på kokeriene. Hvalskytterne rekrutterte ofte eget mannskap og det var ca 20 personer pr båt.

I 1938 kom det krav om konsesjon for å kunne delta på hvalfangst. På 50-tallet ble det innført regler om maksimumsfangst pr båt og senere kom det også maksimumskvoter. Fangsten ble stanset i 1986 for å bevare bestanden. I 1993 vedtok regjeringen at fangsten av vågehval kunne gjenopptas, Norge hadde fått juridisk godkjent reservasjon mot fangststopp og kunne derfor fortsette med hvalfangst. I 2012 var kvoten på 1.286 dyr.

De fleste hvalartene regnes nå som bærekraftige igjen etter en lang periode der de har vært totalfredet. Dette gjelder da særlig vågehval, knølhval og hvithval. Det har vært stor motstand mot denne type fangst i den senere tid selv om bestanden skulle kunne tillate det.

Kilder:

Wikipedia

Statistisk sentralbyrå

Sørpolen 1911-2011

Røtter, årbok for Råde historielag 2003; Øyvind Olsen «Jakten på hvalen».

Vil du lese mer om lokal hvalfangst?

Østfold Hvalfangerklubb (hvalfangerklubben.net)

I lenken under finner du utfyllende info om hvalarter, våpen og den norske hvalfangstperioden fra ca 1880- 1967.

http://hvalfangstarkiver.no/wp-content/uploads/2014/01/linjer-i-norsk-hvalfangsthistorie.pdf